Sannhetens øyeblikk
Folket på Lindstad 16, Rune Angell-Jacobsen
Schibsted, 2010
ISBN: 978-82-516-4518-8
252 sider
Med tjenestejenta Anna og vennen Samuel som reisefølge la Viktoria ut på den lange reisen til Christiania for å komme bort fra faren og sviket hans. Men dessverre var det ikke bare ærlige folk som streifet rundt langs veiene.
"Hvor kan hun ha gjort av seg?"
"Aner ikke. Jeg håper bare at hun ikke har gjort noe dumt."
Lindstad tvinnet det tomme glasset mellom fingrene.
"Tatt livet av seg, mener du? Det tror jeg ikke!" svarte megleren med styrke. "Alvhilde er ikke den som drukner seg."
I Bergen befant Alvhilde seg om bord i et skip som skulle seile neste dag. Hun fikk sjokk da hun oppdaget at Jeremias Gråvoll sto på kaia og stirret opp på henne ...
Jeg ble faktisk lurt trill rundt med avslutningen på forrige bok, og det er jo litt artig. Jeg så for meg kun to utganger av cliffhangeren - og så viste det seg at forfatteren hadde en tredje i bakhånd! En positiv overraskelse, selv om det ikke ble så veldig mye utav den i bunn og grunn.
I Sannhetens øyeblikk er det mye tanker, grubling og snakk, og handlingen går veldig sakte framover. Det er for eksempler flere kapitler som omhandler Alvhilde i boka, men etter å ha lest den ferdig står man nesten fortsatt på stedet hvil i hennes historie, det har bare vært prat og planlegging rundt hva som skal skje senere. Og Jacob er atter på skipet sitt og lengter etter Viktoria og tenker på deres situasjon, akkurat som han har gjort mange ganger tidligere... Da er det litt mer spennende å følge Viktoria på hennes nye kurs, selv om det å lese om en reise i dagesvis ikke er det mest interessante heller. Heldigvis er det noen små avbrekk med et møte med en underfundig person og enkelte små spenningstopper mot slutten.
Noen kapitler var ok lesing også, blant annet med hjertelige gjensyn, varme følelser og muligheten for at ting kan gå i orden for flere karakterer, men det holder ikke på interessen i lengden. Ting tar tid og det ser ikke ut som noe snarlig vil skje heller, og jeg synes mange av karakterene fortsatt er for like og typete. Det er påfallende hvor utrolig hederlige, ordentlige og kloke alle de gode karakterene er, og hvor ofte det nevnes. Mer særpreg og noen direkte svakheter eller mindre gode egenskaper hadde gjort dem mer spennende og menneskelige. Det er nok derfor jeg har fått sansen for Alvhilde i det siste, nettopp fordi hun ikke er så prektig og snill og god, men har mørkere sider og ikke minst vet å bruke dem. Det har blitt slik at jeg finner "skurken" i serien mer interessant enn hovedpersonen og de rundt henne, faktisk.
Akkurat nå er jeg ikke så ivrig etter å lese videre, så jeg kommer til å ta en pause fra serien. Jeg har ikke lyst til å slutte å lese den helt siden den er en av svært få som har handling fra Fosen og Trondheim, og jeg har likt enkelte tidligere bøker. Men med få forventninger og lite nysgjerrighet i bagasjen før neste bok kombinert med at historiene går tregt framover, frister det mer med annet lesestoff.
Karakter:
Lest:
19. - 21. mai 2010
Neste bok:
Hemmelig kjærlighet
Forrige bok:
Mistanker
