Skjebnenatt

Raija 19, Bente Pedersen

Bladkompaniet, 1990
ISBN: 82-509-2493-2
254 sider

De fant henne i lyngen en høstdag - blodig og bevisstløs - en fremmed kvinne. Noen hadde etterlatt henne der for å dø ...

Ida kunne ikke forstå at noen kunne gjøre noe slikt, der hun satt med tvillingene på fanget og stirret inn i Sedolfs varme, kjærlige øyne. Hvem var denne mystiske voldsmannen, tenkte hun? Hva ville han dem? Plutselig en måneklar natt fikk hun svar ...

Bok 19 har fått et stamtre plassert først i boka. Et nyttig hjelpemiddel om man trenger å friske på hukommelsen litt, og sjekke hvordan karakterene er i slekt med hverandre. Noen av dem har jo ikke akkurat enkle, ordinære familiebånd. Men er du en helt ny leser slik som meg, så styr unna om du vil bli overrasket når du følger serien videre. Stamtreet er nemlig litt i forkant, og avslører dessverre en del som vi ennå ikke har fått lese om i serien.
Et kartutsnitt av de nordligste delene av Norge, Sverige og Finland er også tatt med. Her er de viktigste stedene og reiserutene vi så langt har fått lese om merket av, som blant annet Raijas hjem, Raijas reise til Norge og Majas nye hjem i Ylitornio. Oversiktlig og informativt.

Forrige bok handlet om Maja og hennes nye liv i Finland. Nå vender vi tilbake til Norge, til Ida. Alene med to små barn samt et ørlite håp om at ektemannen Ailo fortsatt skal være i live et sted der ute. Men hverdagene må uansett gå videre ute på neset, og med det grufulle funnet i skogen synes høsten med ett å ha fått et blodrødt skjær...

Handlingen ble sparket ganske kjapt igang med den fremmede piken og mysteriet som følger med henne, men Skjebnenatt går også dypere inn i følelsene som svirrer mellom to karakterer. Her er ingen mirakuløse løsninger og plutselig sus og dus, men vare skritt og prøvende ord, usikkerhet og håp. Mysteriet kom mer i bakgrunnen i første halvdel, noe som var synd siden det var den største interessevekkeren for min del akkurat her og nå. Selv om jeg krysset fingre for at ting ville legge seg til rette ellers også, så var det først og fremst denne nye gåten som gjorde meg nysgjerrig. Ønsket ble oppfylt i andre halvdel, her får man etter hvert noen svar og kommer noen skritt videre mot den store oppklaringen. Knuts og Sedolfs lille sprell sørget for humring og smil, og spenningen økte etter hvert som alvoret ble sterkere.

Jeg trodde ikke at kjærlighetshistorien ville greie å gripe meg denne gangen, den virket mer unnselig sammenlignet med andre historier tidligere i serien. Men akkurat de to siste, følelsesladde kapitlene i boka gjorde spådommen min i alle fall delvis til skamme. Det er kanskje ikke den som vil feste seg som mest minneverdig, men den fikk fram tåren i øyekroken likevel før boka ble avrundet.
Epilogen er ganske bittersøt. Og som alltid undres jeg over hvor neste skritt på veien vil føre hen...
Jeg var litt usikker på hvilken karakter jeg skulle gi denne gangen, men siden første halvdel opplevdes svakere og ikke engasjerte like mye som den siste, og i sammenligning med tidligere bøker i serien i bakhodet, falt dommen på en sterk 3'er til slutt.

Karakter:


Lest:
6. april 2011

Neste bok:
Frostnetter

Forrige bok:
Dødens sendebud