Skugga-Baldur
Sjón (Pseudonym for Sigurjón Birgir Sigurðsson)
Tiden Norsk Forlag, 2005
ISBN: 82-05-34643-7
125 sider
En jente med Downs syndrom blir funnet ombord på et strandet skip utenfor Reykjavik i 1868. Hun er gravid, kaller seg selv Abba, men ingen vet hvor hun kommer fra. Den unge naturvitenskapsmannen Fridrik B. Fridjónsson tar henne med seg hjem til sine avdøde foreldres fattigslige boplass. Men Abba nektes innpass i kirken - presten Baldur Skuggason misliker åndsvake som forstyrrer messen.
Når Abba dør, får Fridrik anledning til å ta hevn over presten. Baldur Skuggason setter ut å revejakt i det snøkledde islandske landskapet, og historien tar overraskende vendinger.
Sjón ble tildelt Nordisk Råds litteraturpris 2005 for Skugga-Baldur.
Det er så herlig når man tar fatt på en bok og den åpner seg og viser deg et rikere landskap og hendelser du ikke hadde forutsett, og du blir sugd inn i den fantastiske og fascinerende fortellingen som finnes mellom permene. Akkurat det opplevde jeg med Skugga-Baldur. Boka viste seg å være mye mer enn jeg hadde forventet, og historien bergtok meg. Både når det gjelder det poetiske, treffsikre, vakre og spesielle språket og fortellerstilen som blir brukt, men også med karakterene, beskrivelsene og selve handlingen i boka - og ikke minst slutten!
Skugga-Baldur ble også raskt utlest. Den første delen har bare små, korte "vers" på hver side, så lesingen går raskt selv om man gjerne vil fundere litt og glede seg over ordene og skildringene mens man leser. Spesielt biten om nordlyset på side 34 synes jeg var veldig fin, og det er også mange andre partier jeg kunne ha trukket fram som magiske og gode i mine øyne.
I himmelsalene var det nå mørkt nok til at Søstrene Nordlys kunne begynne sin livlige slørdans. Med fortryllende fargespill svevde de lette og flyktige over himmelens store scene, i gylne blafrende kjoler og med ringlende perlekjeder som sendte perlene hit og dit i takt med de elleville bevegelsene deres. Denne forlystelsen kommer klarest til syne rett etter at solen er gått ned. Da faller teppet; natten råder.
En annen ting som fanget oppmerksomheten min er beskrivelsene om hvordan Downs-barn ble behandlet på Island på 1800-tallet. Skremmende og uforståelig for oss i dag, men dessverre en sørgelig realitet. Men alt er ikke bare rystende, her er det også humor og glimt i øyet. Vitsegjettingen mellom reven og presten og ikke minst debatten deres for/mot elektrisitet mot slutten av boka var veldig fornøyelig.
Jeg kommer garantert til å ta opp igjen og lese Skugga-Baldur ved en senere anledning også, selv om det sikkert kan ta en god stund med tanke på de andre bøkene jeg har i lesekøen min fra før. Anbefalingen sendes også varmt videre. Jeg likte den i alle fall mye bedre enn hva jeg hadde trodd på forhånd.
Karakter:
Lest:
4. februar 2009
