(Originaltittel: Der Geschmack von Apfelkernen)
Katharina HagenaISBN: 978-82-05-38943-4
233 sider
Da barnebarnet Iris arver Berthas fantastiske hus og eplehage, blir hun besatt av både det vakre og det triste som skjedde i de mange sommerferiene i de idylliske omgivelsene.
Er det sant at i Berthas hage kan ripsen bli hvit, eller eplene modne over natten, når noen bare elsker hverandre høyt nok? Og: Hva gjorde lille kusine Rosmarie på taket den natten hun døde?
En underholdende roman som legger vekt på samspillet mellom mennesker og natur, og der naturen av og til oppfører seg både mystisk og overnaturlig.
Gammeldags og romantisk, og fylt av den søte lukten av eple og kanel, iblandet noen få bitre eplesteiner.
Smaken av eplekjerner har et omslag som appelerer veldig til meg. Da jeg tok den frem fikk jeg nesten lyst til å snuse på forsiden, for å kjenne etter om jeg ikke kunne lukte solfylte dager, modne epler og andre hagedufter. Men om man ikke kan kjenne luktene fysisk fra omslaget og boksidene, så kan man i alle fall lett bruke fantasiens nese mens man leser.
Den varme, søtjordholdige duften av kokte epler fylte hver krok i huset, det luktet til og med av sengene og gardinene. Det var en fantastisk eplemos.
Hovedpersonen Iris Berger som arver bestemorens hus og må ta et valg: Skal hun beholde huset eller ikke? Iris dukker ned i skattekisten med barndomsminner fra sommerferiene som ble tilbrakt i hos bestemor Bertha. Nåtid og fortid kobles sammen, og vi blir kjent med en familie i 3 generasjoner. Menneskene som en gang bodde i huset blir levende igjen i Iris' tanker, og med dem ulike hendelser fra flere år tilbake. Som voksen betrakter og med flere års avstand får man et annet perspektiv når man ser tilbake, og både gamle og nye bekjentskaper får en rolle å spille i nåtiden. Og kanskje vil også noen gamle hemmeligheter og relasjoner bli avslørt...?På forhånd hadde jeg lest flere rosende anmeldelser av boka, og forventningene var naturlig nok ganske høye. De første sidene skuffet litt da de ikke ble en åpenbaring fra første stund, men etter å ha lest litt fikk historien grepet om meg likevel og ble bare bedre og bedre. Om de første 20-30 sidene virket litt trege, så er jeg glad jeg hang med likevel. For da historien først utviklet seg, ble den til en bittersøt og fin leseopplevelse. Ikke oppsiktsvekkende og overraskende, men med en roligere og tankevekkende dybde. Språket er stemningsfylt, sanserikt og mildt ironisk, og kler historien om glemsel og minner godt.
Jeg tenkte på diktene som handlet om landsbyen til Hinnerk og som var gjennomsyret av kjærlighet til stedene fra barndommen. Barndommen han hadde hatet så sterkt. Og jeg konstaterte at det ikke bare var glemselen som var en form for hukommelse, men at også hukommelsen var en form for glemsel.
Underveis i lesingen fikk jeg selv lyst til å reise tilbake til min egen barndoms sommerdager hjemme, og gjenoppleve kjære minner sammen med familie og gamle lekekamerater...For meg ble dette en les-sakte-og-kos-deg-bok da den først fenget. Smaken av eplekjerner er en bok om å huske og å glemme. Om kjærlighet til naturen, til barndommens svunne dager og livet selv. Les den - og nyt gjerne et par saftige epler ved siden av underveis.
Karakter:
Lest:
23. - 26. august
Boka kan kjøpes her:
