Sorgens tid
Fossefall 17, Jorunn Johansen
Cappelen Damm 2010
ISBN: 978-82-02-32532-9
254 sider
Amalie kan ikke fatte at Mitti er død. Både Paul, Brage og Andreas kappes om å oppvarte henne, men hun vil bare være i fred. Amalie liker seg sammen med Andreas, men da Paul hevder at Andreas fortsatt er sinnssyk, blir hun forvirret. Kan Andreas være farlig?
Etter at Majna blir observert i skogen, blir Amalie og Tron med for å lete. Sporene leder dem til en hengemyr ...
"Se der!" ropte Amalie. Stemmen hennes skalv. Amalie pekte, og herr Finkel lente seg fram for å se etter. Øynene hans videt seg ut. "En arm, min Gud, kan det være ..."
Tron vaklet og måtte holde seg fast i tjenestemannen. Amalie så skrekken i øynene deres og grøsset. Igjen så hun på armen som stakk opp av myra. Hun kunne skimte en ring på fingeren. Hun kjente den igjen!
I bok nummer 17 avsløres det allerede i baksideteksten at Mitti dør. Et ganske uventet trekk av forfatteren, og et ganske dristig et også! For det var jo disse to vi lesere ventet på at endelig skulle få hverandre, og som var et av flere mål å lese mot. Så hva vil skje nå? Kan man håpe på noe bedre i vente, likevel? Og hva - eller hvem? - skal i så fall det være?
Selv må jeg innrømme jeg trekkes i to retninger når det gjelder akkurat dette valget, og ikke minst at det kom så raskt. Kanskje for raskt nå som Amalie og Mitti endelig fikk vise sin kjærlighet til hverandre åpenlyst og uten hindringer. Samtidig åpner jo dette for ny og annerledes handling. Det er litt godt og uforutsigbart at hovedpersonens elskende ikke er udødelig og overlever "alt" gang etter gang også, som ofte skjer i andre serier. At forfatteren tør å velge noe annet. Men om ikke noe bedre i bytte oppstår i senere bøker, kommer nok skuffelsen til å dominere. Så når det gjelder akkurat dette vil tiden vise hva dommen blir.
Sorgens tid preges som tittelen sier en del av sorg og savn, men ingen Fossefall-bok uten dramatikk på Finnskogen ved siden av. En av hendelsene er avbildet på framsiden, men Sorgens tid når ikke opp mot de mest spennende bøkene så langt i serien.
En endelig avslutning på en handlingstråd er lagt inn, og igjen er det kjærkomment at intriger og fiendskap ikke trekkes ut for lenge. Begynnelser og avslutninger veksler fint med hverandre.
En ting som derimot trekker ned er at noen handlingsbiter fremstår som lite troverdig. Hvorfor skulle en morder avsløre sin ugjerning til en kvinne hun knapt kjenner og ikke aner om hun kan stole på, helt uten videre? Når noe så alvorlig plutselig avsløres over en kaffekopp virker det ikke sannsynlig. Og hvor er reaksjonene til kvinnen som får vite dette? I de neste kapitlene virker det som om alt er glemt, det nevnes ikke med et ord. Kvinnen gifter seg til og med med ham som er delaktig i ugjerningen uten at det tenkes en eneste tanke om hva han holder skjult - men hun uroer seg derimot for at mannens far kanskje har et mord på samvittigheten...? Det føles ikke som normale reaksjoner.
Til tross for disse bristene har boka en handling som engasjerer helt greit videre, den er kjapp å lese og har en passende framgang. En cliffhanger med to fluer i en smekk sørger også for spenning før neste bok.
Karakter:
Lest:
10. - 11. juni 2010
Neste bok:
Fanget i mørket
Forrige bok:
Nådeløs skjebne
