Sort messe
(Originaltittel: The Burning Court)
John Dickson Carr
De norske bokklubbene, 2003
ISBN: 82-525-4448-7
278 sider
Det er ingen baksidetekst bak på boka, men jeg hentet en omtale fra Bokklubben:
Ted Stevens finner et bilde av en giftmorderske som ble henrettet hundre år tidligere. Til sin bestyrtelse ser han at bildet viser hans egen kone! En av hans naboer dør under mystiske omstendigheter. Rett før han dør får han besøk av en gammeldags kledd kvinne som forsvinner gjennom en dør som ikke finnes.
Når den drepte naboens nevø bestemmer seg for å undersøke saken og åpner familiens gravkammer, finner han at onkelens lik er forsvunnet. En umulighet da rommet er hermetisk lukket og ikke har vært åpnet siden begravelsen.
Sort messe er en mesterlig klassisk grøsser-krim med alle genrens ingredienser. Giftmord, lukkede rom og hendelser som tilsynelatende bare kan forklares ut fra det overnaturlige. Og en overraskende vri til slutt.
Det er noe med å lese gamle, gode kriminalromaner, som er skrevet for flere år siden. De har en spesiell atmosfære og stemning, og de kan ofte være skrevet på en litt gammeldags måte som også gjør sitt for opplevelsen og innlevelsen. Sort messe regnes som en klassiker, og forordet åpner med en ærerik uttalelse fra dikteren, krimforfatteren og krimeksperten André Bjerke:
"Blir jeg spurt om hvilken kriminalroman jeg anser som den beste jeg noensinne har lest, vil jeg ikke nøle et øyeblikk," uttalte André Bjerke en gang. "Svaret er The Burning Court av John Dickson Carr."
Jeg kan vel langt på vei si meg enig i denne uttalelsen nå som jeg selv har lest boka, selv om jeg har lest flere andre mesterlige kriminalromaner også. Likevel er Sort messe ganske så unik.
Her er det ikke bare en vanlig mordsak som skal løses, det er samtidig også en grøsser - med røtter som strekker seg tilbake til 1600-tallets Frankrike. Hekser, giftmordersker, vandøde og sorte messer er noen av ingrediensene, og alt dette er komponert sammen til et utrolig spennende plot og et mysterium som det rett og slett virker som umulig har noen fornuftig løsning. For hvordan kan man gå igjennom dører som ikke eksisterer fysisk, og hvordan kan et lik forsvinne sporløst fra et lukket rom - uten at det er noe unaturlig med i bildet? Sort messe greide å holde interessen min hele veien, og den fikk meg også til å grøsse oppover ryggen ved noen anledninger. Det er for meg et kvalitetstegn, for jeg er absolutt ikke av den lettskremte typen lengre...
Slutten er også ubehagelig på sitt vis, samtidig som jeg fryder meg litt likevel over løsningen. Her blir det opp til leseren selv hva man velger å tro, noe som er en genial avslutning på en spesiell bok som jeg kommer til å lese igjen senere. Anbefales varmt videre om man liker tanken på svartekunster og lukket rom-mysterie blandet med jordnærhet og skarp logikk.
Forordet er kort men informativt, og gir en fin introduksjon til en av den klassiske kriminallitteraturens ypperste forfattere.
Karakter:
Lest:
10. juni 2009
24. - 25. april 2011
