Sverdet
Sverdkvinnens ætt 12, Lena M. Bakke
Aller, 2009
ISBN: 978-82-8156-911-9
254 sider
Gunhild våkner til sitt livs største mareritt. Hun er fange i Ribans sameleir, og alle forsøk på flukt er forgjeves. Den mystiske Aili - noaiden - har oppdaget at Gunhild bærer Bjørnens merke og at hun er den som skal redde dem alle fra undergang. Sakte fyller tvilen Gunhild - hvor hører hun egentlig til?
Samtidig får hun et varsel i drømme om at familien på Ørland er i fare. Klarer Gunhild å beskytte sine kjære ved hjelp av sverdet? Og hva er egentlig sverdets hemmelighet?
"Hvorfor gir du meg dette?" Hun skyver sverdet tilbake i sliren og fester det med vante hender til beltet sitt.
"Fordi du kommer til å trenge det."
"Hva er det som skal skje?"
"Jeg vet ikke." Aili ser trist ut. "Alt står ikke klart for meg. Jeg skulle ønske at jeg visste det, at jeg for lenge siden kunne ha fortalt deg hvorfor det er nødvendig at du er her, men jeg vet ikke."
Hun lar blikket gli mot sverdet på Gunhilds hofte. "Jeg vet bare at det er viktig at du får tilbake sverdet du kaller SterkrVenr, og at du begynner å trene igjen, slik at du er klar."
Det knytter seg alltid ekstra spenning og forhåpninger til siste bok i hver serie. Man har jo gjerne en del tanker om hvordan man ønsker eller vil serien skal ende, og kanskje få svar på ubesvarte spørsmål og gåter eller lignende. I Sverdkvinnens ætt har det ikke vært så mye av sistnevnte, men jeg er naturligvis nysgjerrig på hvordan alt vil ende likevel. Siden vi har fulgt en slekt nedover i et par generasjoner til Gunhild i denne boka, blir det spennende å se hvor historien vil ende og om det blir gjort noe stort utav avslutningen. Og et lite mysterium har ennå ikke blitt avslørt - nemlig opprinnelsen til sverdet SterkVenr som har fulgt kvinnene i slekten...
Til tross for den overraskende vendingen i forrige bok som innebærer at Gunhilds liv blir snudd opp-ned videre, synes jeg boka starter litt tamt. Det er oppsummeringer av hva som har skjedd, men lite spenning i nåtiden og dramatiske situasjoner. Først etter en tredjedel av boka begynner det å bygge seg opp med større hendelser, innfrielsen av en spådom og andre elementer som gjør handlingen mer fengende, og da ble boksidene lest raskere og raskere også. Historien utvikler seg fra å se forutsigbar ut til å bli noe helt annet, og mer vidstrakt både i handling og også geografisk sett enn først antatt.
Avslutningen er oppdelt i flere biter og flere tidshopp og sørger for at vi får vite litt om hva som skjedde i årene videre likevel, selv om det ikke er så mange sider som er viet disse små oppsummeringene. De siste sidene føltes riktige og gav en fin avslutning som også knyttes opp mot nåtiden, og boka er samlet sett en ok avslutning den også.
Sverdkvinnens ætt har ikke vært en favoritt hos meg hverken når det gjelder vikingserier eller sammenlignet med andre serier, men den har da gitt noen greie lesestunder likevel. Å følge med til siste slutt har vært verd det, selv om serien ikke strekker seg høyere enn til middels eller litt over.
En liten del av skylden må nok verbformen som bøkene er skrevet i ta også, jeg foretrekker mye heller etterstilt narrasjon istedet for direkte presensfortellinger. Smak og behag.
Karakter:
Lest:
10. januar 2010
Forrige bok:
Sviket