Syvsoverskens dystre frokost
Tor Åge Bringsværd
Tiden norsk forlag, 1998
ISBN: 82-05-25490-7
343 sider
Syvsoverskens dystre frokost er en fantastisk dokumentarskildring som starter i New York og ender på den andre siden av regnbuen. Bisarre menneskeskjebner veves inn i hverandre: En mann som tror han er forfulgt av Døden (som for anledningen har forkledd seg som Fred Astaire), en privatdetektiv med høyst forvirrende etterforskningsmetoder, en skurkaktig tannlege som er ulykkelig forelsket i en kvinne som er enda mer ulykkelig forelsket i en mann som sitter stum og naken på et hustak og skriver tall på små lapper, en romantisk bokhandlerske og en finsk stipendiat som bare kan elske til tonene fra Evert Taube – og en hotellgjest som ikke riktig vet om han skal hoppe ut av vinduet. Dessuten medvirker bl.a. Muhammed Ali, Kaspar Hauser, en franskmann som samler på kirkegårder, en taletrengt siameserkatt – og naturligvis Bringsværd selv.
Boken utkom første gang i 1976 og er oversatt til flere språk. Deler av den er også blitt spilt som teater.
Dette er pensumlesestoff i et litteraturfag jeg tar nå i høst, og jeg startet på lesningen med liv og lyst. En tredjedel ble lest - og så sa det helt stopp. Boka ble lagt bort og hadde nok forblitt bortlagt om ikke det var nødvendig å ta den fram og lese den ferdig før eksamen. Så da var det bare å krype til korset og fortsette fra der det glapp sist...
Syvsoverskens dystre frokost er både bisarr, absurd, tullete, overraskende og rastløs, og innimellom glimter det til både i handling og replikker. En situasjon beskrevet tidlig i boka var et strålende eksempel på noe undertegnede kan relatere til seg selv i alle fall:
"[K]an noen si meg når i helvete jeg skal få tid til å lese det alt sammen?" [...] "Jeg har over ti tusen bind fra før. Av dem er det ca fire tusen jeg ikke har rukket å lese. Vanligvis leser jeg to bøker i uken. To bøker i uken er lik 104 bøker pr år. For å pløye gjennom fire tusen bind trenger jeg ca 40 år. Jeg er 43 år gammel. Innen jeg er ferdig med å lese de bøkene jeg allerede har kjøpt, vil jeg være 83 år gammel. Og ikke nok med det..." Det svartnet for øynene og han måtte lene seg mot husveggen. "Og ikke nok med det", hvisket Felix Bartholdy til murpussen. "Jeg fortsetter å kjøpe. Jeg hamstrer. Jeg karrer til meg det jeg ser. Jeg er syk. Jeg kjøper minst fem ganger så mange bøker som jeg leser. Jeg har hyllene fulle av bøker som jeg aldri kommer til å åpne. Det bare øker og øker. Jeg kan ikke gå forbi en bokhandel. Jeg leser kataloger på sengen, kritikker på do og har alltid vesken full av litterære tidsskrifter. Og jeg kan ikke stoppe. Jeg kan ikke stoppe!"
Hovedinntrykket jeg sitter igjen med er at forfatteren har samlet alle mulige innfall og tanker, hevet dem opp i en stor gryte og rørt og kokt dem sammen til et svært varierende resultat. Joda, boka er morsom nå og da, men det ble mer enn nok etter hvert. Jeg ble mett ganske raskt, og det var egentlig litt merkelig siden det er svært sjeldent jeg opplever å få nok etter kun 100 sider. Kanskje var det all absurditeten og den springende og oppstykkede handlingen som hadde denne virkningen. Karakterene fanget heller aldri interessen min noe mer over middels, til tross for sine særheter og burleske sprell. Så ille var det ikke at jeg kun mislikte boka, men disse setningene gav likevel en gjenklang:
Nigel Harris løftet av seg høretelefonene og så opp. "Egentlig liker jeg ikke denne scenen heller," sa han. "Skal jeg være ærlig, så liker jeg faen ikke noe som helst i denne boken. Jo, jo ..." Han vinket avvergende. "Jeg skjønner hva du mener. Jeg forstår hvor du vil. Men alt er så jævla kronglete."
De intertekstuelle referansene var det flere av underveis, og de var artige å finne og koble sammen. Også det metafiksjonelle spiller en viktig rolle og gav en svært snedig vinkling. Vi får blant annet et innblikk i forfatterens hode og hans tanker om tekst, karakterer og handling, og vi får lese om et møte mellom ham og en av fiksjonskarakterene. Ironisk nok får man i slutten av boka vite hva man kan gjøre om man går trett av å lese, og at forfatterens snakkende katt mener at boka er minst 100 sider for lang!
Når det til syvende og sist koker ned til at det mye av tiden føltes som et ork å komme gjennom de 343 sidene og heller ville lese noe helt annet, til tross for de ville påfunnene, informasjonen og artighetene, får ikke Syvsoverskens dystre frokost noe mer enn en midt på treet-karakter likevel. Kanskje var det feil bok til feil humør og feil tid, eller for mye på én gang. Eller kanskje var dette rett og slett ikke en bok for meg. Det er det alternativet jeg heller mest mot, egentlig.
Karakter:
Lest:
9. - 23. november 2010
