The Castle of Otranto

Horace Walpole

Penguin Books, 2001
ISBN: 978-0-140-43767-6
160 sider

"Do I dream? ... or are the devils themselves in league against me? Speak, infernal spectre!"

On the day of his wedding, Conrad, heir to the house of Otrato, is killed in myserious circumstances. His calculating father, Manfred, fears that his dynasty will now come to an end and determines to marry his son's bride himself - despite the fact he is already married. But a series of terrifying supernatural omens soon threaten this unlawful union, as the curse placed on Manfred's ancestor, who usurped the lawful Prince of Otranto, begins to unfold. First published pseudonymously in 1764, purporting to be an ancient Italian text from the time of the crusades, The Castle of Otranto is a founding work of Gothic fiction. With its compelling blend of sinister prtents, tempestuous passions and ghostly visitations, it spawned an entire literary tradition and influenced such writers as Ann Radcliffe and Bram Stoker.

In his introduction, Michael Gamer discusses critical responses to The Castle of Otranto from its first publication through the end of the Romantic period. This edition also includes a chronology, further reading, notes and an appendix.

Jeg har en forkjærlighet for gotiske romaner. Gamle, ærverdige herregårder eller slott som skjuler fryktelige hemmeligheter, mørke gjerninger og sinnsykdom, jamrende spøkelser og mystikk, ville stormer og dystre, øde heder. Men de fleste gotiske romaner jeg har lest i de siste årene har stort sett vært moderne utgivelser av nålevende forfattere. Så hvorfor da ikke gå tilbake til røttene og ta fram en flere hundre år gammel klassiker?
Horace Walpole skrev i 1764 The Castle of Otranto, og regnes som gotikkens far. Sjangeren ble senere på 1700- og 1800-tallet umåtelig populær, og har alltid stått sterkt i Storbritannia.

I The Castle of Otranto møter vi lord Manfred og hans familie. Hans elskede sønn skal gifte seg, men blir drept under mystiske omstendigheter på bryllupsdagen før seremonien har blitt gjennomført. For å sikre nye arvinger og å forhindre en gammel spådom i å tre i kraft, som går ut på at Manfred og hans familie ikke er de rette herskerne av Otranto, vil Manfred gifte seg med den avdøde sønnens tiltenkte kone. At han selv er gift fra før av er det ikke så nøye med, pytt-pytt!
Men er dette skremmende, da? Nei, ikke i det hele tatt (det hadde jeg egentlig ikke ventet heller, bare så det er klart). Men den er småartig likevel, og interessant om man er nysgjerrig på sjangeren. Her kan man kjenne igjen flust av trekk som man nå i våre dager forbinder med den gotiske sjangeren, og selv om man er milevis fra å grøsse eller å synes at handlingen er skummel, så kan man istedet trekke på smilebåndet ved flere anledninger eller nikke gjenkjennende.
Jeg kan forresten ganske enkelt se for meg at det hadde vært artig om noen hadde gjort en humoristisk, erkebritisk dramatisering ut av dette.

Lesingen i seg selv var grei skuring, også for en som ikke er noen ekspert på å lese engelskspråklige bøker. Men når teksten ikke er oppdelt med linjeskift i dialogene, men både replikker og beskrivelser i stedet følger tett-i-tett rett etter hverandre, så blir det tyngere å lese. Ikke det største problemet siden selve historien består av kun 5 kapitler (jeg var kun interessert i den og leste ikke introduksjonen og bare noen små deler av det øvrige bakgrunnsmaterialet), men det merkes likevel.

Det føles absolutt ikke som noe tap eller offer å ha brukt noen lesetimer på The Castle of Otranto, selv om det ikke blir noen gjenlesningskandidat med det aller første. Den har tross alt en helt spesiell status innen genren, som den første gotiske roman. Siden det er en sjanger jeg liker godt er det greit å ha lest den og kjenne til den, og å kunne sette den inn i den litterære referanse-bokhyllen oppe i hodet.

Karakter:


Lest:
7. - 9. juli 2011