Trollnatt
Fossefall 12, Jorunn Johansen
Cappelen Damm 2009
ISBN: 978-82-02-31529-0
254 sider
Amalie har akseptert den grusomme sannheten om at faren er den kappekledde. Nå ligger han på det siste i en mørk og kald fengselscelle. Men Johannes har fått mange fiender, og en dag får han uventet besøk i fengselet ...
Tannel har reist tilbake til torpet sammen med sønnen sin, lille Tron. Da gutten blir alvorlig syk, begir hun seg gjennom skogen for å skaffe hjelp. I drivende snøvær tar hun snarveien over et tjern.
Nå var Tannel nesten på land. Hun bykset frem, men i det samme kjente hun at isen begynte å gi etter under føttene hennes. Hun førsøkte å ta et skritt til siden, men da braket det under henne igjen. Isen revnet, og foten sank ned i vannet. Hun skrek og viftet med armene. "Hjelp! Hjelp!" Men det var ingen som kunne høre henne.
Trollnatt har litt roligere puls sammenlignet med tidligere bøker, uten at det betyr at handlingen går på tomgang eller at den mangler spenningstopper. Det er heller det at sakene får litt mer tid til å utvikle seg før noe nytt bringes på bane eller et eller annet dramatisk plutselig skjer, slik som tidligere. I denne boka fikk jeg litt mer ro til å lese og virkelig fordype meg i handlingen følte jeg. Og det liker jeg! Det er fortsatt så mye som skjer rundt Amalie, Kari og Tron og de andre likevel, at det ikke blir kjedelig.
Som jeg nevnte i anmeldelsen av forrige bok var jeg nå spent på om serien ville fortsette å holde på interessen min, siden morderen nå var avslørt. Vel, der trakk jeg kanskje forhastede konklusjoner, for i løpet av Trollnatt hintes det om at den hele og fulle sannheten kanskje ikke er kommet fram i dagen likevel... At mysteriet viser seg å være enda mer intrikat og kunne ha flere forklaringer enn først antatt, er jo ikke akkurat dumt, og forhåpentligvis får vi lese mer om dette snarest.
Trollnatt når ikke helt opp til forrige bok for meg, siden den virkelig var en page-turner med den store oppklaringen og dens triste og alvorlige innhold, men boka underholder fint og sørger for passe fremgang og dramatikk.
Den delen av handlingen som ender opp med å også være avslutningen på boka er ikke den som jeg er mest spent på å følge videre, selv om siste side skaper usikkerhet. Tidligere bøker har inneholdt lignende saker to ganger før også (såklart med noen forskjeller, men lignende likevel), så for meg er det heller forholdet mellom Mitti og Amalie og Tannels uventede besøk på døren som er noe av det som trekker mot neste bok og som føles mest nytt og lokkende.
Karakter:
Lest:
1. januar 2009
Neste bok:
Avskjedens time
Forrige bok:
Den kappekleddes ofre
