Trusselen
Villblomster 16, Kate Helen Simonsen
Schibsted, 2011
ISBN: 978-82-516-5929-1
252 sider
Lengst inne i fjordarmen ligger bygda Vik. Et lite sted med storgårder og husmannsplasser - og mennesker som drømmer om å skape et godt liv for seg og familien. Her vokser Elina opp.
Elina og Guro føler seg utrygge i husmannsstua. Uvedkommende har trengt seg inn en dag de ikke var hjemme, og noen har også lagt døde fugler på trappehellen. Uansett hvem det er, er det en som ønsker å skremme dem.
Marie er overlykkelig. Hun og Nicholas venter sitt første barn. Nå føler hun virkelig at livet smiler til henne ...
Våren er i anmarsj. Men sammen med krokus, bekkesildring, er fortsatt frykt og mistanker følgesvenner for beboerne på den lille husmannsplassen i Måkevika. Ennå vet de ikke hvem som står bak de ondskapsfulle pekene og truslene, og det er flere sambygdinger som kan være aktuelle om man skal gjette hvem synderen er...
Trusselen ble med meg på hytta som ferielesning, og ble lest litt i nå og da både ute i solveggen og innendørs. En grei bok å ha for hånden, men det var ikke noe problem å legge den bort innimellom heller. Selv om den var lettlest var det ingen påtrengende iver etter å vite hvordan det ville gå videre i den første delen av boka.
Det er gnisninger og mer eller mindre åpenlyst fiendskap mellom Elina og flere andre karakterer. Både Laurine, Kari, Vemund og Leif sørger for konfrontasjoner, frykt og gnagende irritasjon ved ujevne mellomrom, og Hallgeir er ikke akkurat noe gledelig bekjentskap for vår heltinne han heller. Selv om handlingen ellers i boka har både gledesglimt og rolige partier i seg, ble ikke spenningen og engasjementet mitt så stort som i tidligere bøker via disse innslagene. Jeg mistenker at det er mest på grunn av at ufreden og kranglene mellom Elina og tre av de øvrige karakterene ennå ikke utarter til noe mer men bare dukker opp nå og da, og at det føles mer enn nok med fire slike "motstandere" selv om alle ikke er like aktive. Og så har jeg så veldig lyst til at sommeren nå skal komme, og med den en ganske stor begivenhet...
Siste halvdel av Trusselen opplevdes derimot mye mer engasjerende, for der dukket det opp et par titalls sider som det virkelig gnistret av og som skapte etterlengtet uro og høy puls. Her kommer det til et sammenstøt og en løsning også. Fint at noe blir ryddet av veien innen et passende tidsrom, istedet for å ligge og gnage i noen bøker til før man får en avklaring. Det blir også et synsvinkelskifte og et gjensyn med gamle tomter og bekjente. Koselig lesning, noe denne serien har gitt mye av tidligere også.
Slutten er også et dramatisk oppblaff. De siste kapitlene sørget for en god avslutning på boka likevel, selv om den ikke holdt meg oppslukt fra første til siste side.
Karakter:
Lest:
12. - 14. juli 2011
Neste bok:
Livets gave
Forrige bok:
Ufred
