Tynt blod

Emilies tid 11, Helene Holst-Hammerfeldt

Cappelen, 2003
ISBN: 82-02-23094-2
246 sider

Sjøgresset gled som tause dyr rundt leggene hennes. Emilie begynte å baske og kave.
- Jeg vil opp igjen! skrek hun.
- Kom nå, sa han og dro henne lengre ut.
Da mistet hun all kontroll. Mørket under henne, trengte inn. I hodet, i tankene, i hele henne. Hun skrek. Hun slo. Hun forsøkte å bite. Og bildene ... bildene flimret i korte, skarpe glimt på netthinnen. Carl Wilhelm! Han kjempet for å komme løs fra jerngrepet, men var ikke sterk nok. Han skrek. Hun skrek. Hun fikk munnen full av vann, og begynte å gurgle. Han trakk det inn i lungene, og kjente smerten i brystet. Hun sloss. Han så lyset forsvinne. Og hånden ... hånden som presset ham ned, hver gang han forsøkte å komme opp igjen. Den store hånden, med den skinnende gullklokken ... Hun bet igjen, og denne gangen kjente hun smaken av blod.

Teksten på baksiden av denne boka ga meg veldig lyst til å lese den, for her ser det ut som om et lite mysterium blir oppklart. Og det liker jeg, å få svar på noe man har lurt på lenge! Ellers så var det en del ting som skjedde i forrige bok, som jeg også ventet på å få lese mer om.

Denne boka er dramatisk og spennende, ikke hele tiden, men den var interessant nok til at jeg leste den ut i ett jafs. Det er mye som skjer her, både på godt og vondt, og dette er en serie jeg har fått smaken for, selv om jeg egentlig ikke liker nåtidsserier så godt. Siden det ikke står når neste bok kommer i denne serien, og på grunn av slutten i denne, regner jeg med at dette er den siste boka? Iallefall, dette har vært en serie verd å følge med på som jeg ikke angrer på at jeg leste! Dessuten er jeg godt fornøyd med at alt jeg har gått rundt og lurt på blir oppklart her, slik at det ikke er noe til slutt som vi ikke får vite... jeg liker å vite helt sikkert, og det er ofte irriterende om løse tråder blir liggende igjen til slutt uten svar.

Karakter:


Lest:
25. juni 2003

Forrige bok:
Svart vann