Ulven og månen Margit Sandemos beste føljetonger 28 |
Bladkompaniet, 1985 | |
Da Sandras far plutselig tok sitt liv etter å ha gått dundrende konkurs, sto den nittenårige piken på bar bakke. Alt hun eide ble solgt for å dekke farens gjeld, men likevel skyldte hun penger til lord Colin Hall, som eide et gods i nærheten. Denne boka var ikke helt min stil. Jeg synes jeg fikk litt assosiasjoner til sånne romantiske overklasse-kjærlighets-bøker, som jeg ikke helt har sansen for. Men det er da noen lyspunkte her også, bl.a. den sympatiske Duncan som ingen vet noe om. Og som vanlig er det et mysterium her også, slik som Margits bøker bruker å ha. Men denne gangen ble jeg ikke så forferdelig engasjert, jeg har lest mer spennende bøker før i denne føljetongserien. Ikke av de beste eller mest spennende denne her nei. |
| |