Under helleren

Åse Gyrid Solli

J.W. Cappelens Forlag, 1987
ISBN: 82-02-11095-5
173 sider

Binna gir seg ikke tid til å se seg tilbake, bare løper og løper. Følger han etter? Hun vet ikke.
Der, der er fjellet. Like foran henne. Hun krabber og klatrer opp den ulendte steinura. Snart er hun framme ved hula. De andre er like ved.
Hun lener seg inn mot fjellveggen og blir stående med lukkede øyne mens hun trekker pusten i dype, heftige drag.
Lukta av jord, leire, svette mennesker, dyr - og stekt kjøtt - siver inn gjennom neseborene hennes. Kjente, gode lukter. Hunder som bjeffer, nakne unger som slått, gråter, hyler og ler, kokende kjøttgryter og vilt på spidd over ildstedet, dette er boplassen hennes. Her er hun trygg.

Binna, Varg, Mår, Gaupe og de andre vi møter i denne fortellingen levde slik mennesker gjorde det i Sør-Norge for ca. 6000 år siden, i siste del av eldre steinalder. Hellerfolkets storfjell og sporene etter de som bodde der kan sees den dag i dag, på Lerstang ved Porsgrunn i Telemark fylke.
Her kan man finne igjen vesthelleren hvor Binna bodde - hun som var datter av Hellerfolkets høvding, og østhelleren hvor Varg bodde - den unge jegeren som ville ha Binna enda hun var lovet til Gaupe, Havfolkets hødving. Her er kløfta hvor de hadde kjøttplassen sin, den trange passasjen opp til tilfluktsstedet [...]
Resten av baksideteksten er dessverre skjult av bibliotek-etiketten.

Åsa Gyrid Sollis serie om en gruppe mennesker i Sør-Norge i siste del av eldre steinalder leste jeg flere ganger da jeg var liten jente. Jeg synes det var fryktelig interessant å få lese om hvordan det var å leve for så mange år siden; hvordan de jaktet og laget mat og utstyr, bygde hytter og ristet helleristninger. Så totalt forskjellig fra mitt eget liv, og hundre tusen millioner ganger mer spennende!
Det er skummelt å skulle gjenlese bøker man likte som barn, for sjansen er jo der for at man skal bli skuffet og kanskje ødelegge det inntrykket man ellers husket av boka. Men jeg tok sjansen likevel.

Språket og stilen var ikke akkurat noe jeg tenkte over da jeg leste boka som barn. Jeg fokuserte kun på hva som faktisk skjedde, og spenning og farer var ikke noen mangelvare. Her er det angrep fra bjørn, villsvin og andre mennesker, farlige situasjoner til vanns og til lands, dauinger, misnøye fra gudene, trusler om menneskeofring og konflikter steinaldermenneskene seg i mellom.
Nå, som voksen leser, kan jeg derimot ikke unngå å også legge merke til hvordan boka er skrevet. Historien blir fortalt i presens, og det meste er beskrivelser av hva det er som skjer og mange referater. Dialoger og replikkvekslinger er det lite av, faktisk ble jeg overrasket over hvor lite det egentlig er. Personene kommer sjeldent til ordet gjennom direkte replikker, noe som ville ha gjort handling og karakterer mer levende og skapt en avveksling fra skildringene og referatene. Men igjen; dette var ikke noe jeg tenkte eller overhodet la merke til da jeg var yngre. Jeg var oppslukt av handlingen, og ivret gjennom sidene.

Karakterene er ganske enkelt skissert og har roller å spille, og de øvrige karakterene er stort sett en stor gruppe som handler og tenker likt. Alle kvinnene føler det og det, alle mennene gjør det og det. Forenkelt, men det er ikke noe problem i bunn og grunn. For meg var - og er det - interessant å få lese om hvordan hverdagen og deres styre og stell var, hva de trodde på og arbeidet med og alt slikt. Og det presenterer forfatteren greit selv om karakterene ikke akkurat er komplekse eller vi blir inngående kjent med dem. Man overlesses heller ikke av informasjon og detaljer, det står i stil med og er relevant til fortellingen og passer godt med tanke på målgruppen.
Når det gjelder det historiske og detaljene har jeg lite faglig kunnskap om steinaldermennesker og forholdene de levde under her i Norge selv, så jeg kan ikke uttale meg om hvorvidt opplysningene vi får underveis er historisk korrekte eller ikke. Jeg finner i alle fall ikke noe som virker merkelig eller feilaktig. Det eneste jeg bet meg merke i er at jeg synes det er rart at Binna, som eneste kvinne, får være med mennene på jakt? Hun er riktignok høvdingdatter, men mennene og kvinnene har helt klart sine egne, adskilte arbeidsoppgaver ellers. Men dette er kanskje et bevisst grep av forfatteren for å kunne skape mer dramatikk rundt Binna, siden hun er den vi først og fremst følger? Det er jo i så fall et fullt forståelig grep.

Uansett synes jeg det var artig å lese boka om igjen. Det ble naturlig nok ikke den samme leseopplevelsen som jeg hadde for 12-15 år siden, og det var da heller ikke å vente. Men det var artig å følge Binna og de andre i Hellerfolket, lese meg videre fra kapittel til kapittel og kjenne igjen småting som lå lagret i hukommelsen fra sist gang, og kjenne på den nostalgiske følelsen som boka manet fram.
Under helleren (og resten av bøkene i serien) var ment som en ungdomsbok da de ble utgitt på 80-tallet, men den kan nok fenge og slå an like godt i dag for en interessert 10-12-14-åring også. For eldre ungdommer blir den kanskje for enkel? Jeg slukte i alle fall serien i min tid, og tror jeg leste den en 2-3 ganger før jeg gav meg.

Karakter:


Lest:
27. - 28. august 2011

Neste bok:
Mårs hevn