Vådeskudd

Ulveøyne 10, Trude Brænne Larssen

Bonnier/Semic, 1997
ISBN: 82-535-1995-8
219 sider

Ulva var ikke i tvil. Hun måtte hjemme seg - før det var for seint. Det fantes bare ett noenlunde trygt sted. Hun så seg ut et grantre med greiner så lavt at de var innen rekkevidde. Med et krafttak halte hun seg opp i treet. Da hun var kommet et stykke opp, fikk hun øye på ham. Ulva satt dørgende stille, livredd for at en kongle skulle falle og avsløre hvor hun var, men han merket visst ingenting der nede på bakken.
Han kom nærmere. Han var en fattig mann, skjønte hun av klærne. En gang hadde de nok vært stasplagg, men det var ikke lett å se, skjemt av skitt og uvøren bruk som de var.

Han stanset. Hun holdt pusten. Han sto liksom og været i luften, som om han var klar over at noen holdt øye med ham. I neste nå ble Ulva svimmel av skrekk. Det ansiktet kjente hun!

Ulveøyne seiler opp til å bli en seriefavoritt hos meg etter at 10 bøker nå er unnalest. Jeg har lest seriene forfatteren har skrevet i ettertid også, men så langt er det nok Ulveøyne som har fenget meg best, både når det gjelder epoken, miljøet, persongalleriet/hovedperson og fantasifull og velkomponert handling. Forhåpentligvis vil jeg ikke endre mening når jeg nå tar fatt på de siste 15 bøkene heller.
En annen ting jeg liker godt når det gjelder Ulveøynebøkene, er forfatterens skrivestil. Språket er godt og replikkene og enkelte ord er ofte gjort svakt "gammelmodige", slik at de passer til den tiden de skal høre hjemme i, uten at det på noe vis blir tungt eller uvant å lese. Slikt setter i alle fall jeg pris på.

Skjebnene til de som er fredløse på fjellet veves etterhvert sammen, og jeg liker vendingen de forskjellige handlingstrådene tar. Nok en gang får jeg meg en overraskelse eller to, og så langt tror jeg ikke at jeg i det hele tatt har vært inne på tanken om at noe har vært kjedelig forutsigbart i denne serien. Flott! Også slutten vitner om nye veier fremover om jeg gjetter rett, men den fyller meg også med dystre forutanelser. Forhåpentligvis ordner det seg likevel.
Nok en gang greier forfatteren å avslutte siste kapittel med noe som pirrer nysgjerrigheten til meg som leser, slik at jeg lokkes til å ville lese videre.

Karakter:


Lest:
25. desember 2008

Neste bok:
Flammerov

Forrige bok:
Oppbrudd