Ved Kongens bord
Sagaen om Sunniva 17, Liv Almendingen
Cappelen Damm, 2011
ISBN: 978-82-02-34268-5
254 sider
Når alle er samlet på Elvestad, blåser det opp til en forrykende snøstorm. Kolbein kommer til gårds med en halvt ihjelfrossen fremmed, og idet julefreden skal til å senke seg, krysser et gravfølge tunet. Samtidig får Agnes et uhyggelig syn. Sunnivas høytid blir ganske annerledes enn hun hadde tenkt seg. Hun får nemlig sitte ved kongens bord.
Sunniva stirret rett inn i øynene til en festkledd kvinne. Kjolen den fremmede bar, liknet på en prikk hennes egen! Hun skyndte seg å neie. Den andre neide samtidig. Sunniva tok et vantro skritt tilbake. Det samme gjorde kvinnen.
"Men det er jo meg!" utbrøt Sunniva, og et gjenkjennede smil lyste opp ansiktet foran henne.
Anders humret. "Det kalles et helspeil, og er så klart at en nesten skulle tro det fantes to av deg."
Hildurs halvkvedede avsløring i slutten av forrige bok utgjorde en effektiv cliffhanger, og så ut til å love at en lenge bevart hemmelighet nå sto for tur til å komme fram i dagslys. Julehøytiden nærmer seg også, og Sunniva og hennes nærmeste skal feire hjemme på Elvestad for første gang siden pesten brøt ut. Den store snøstormen rett før jul bringer med seg et uventet besøk, og den ene gjesten er ikke hvem som helst...
Vi følger også Marthe og flokken med fredløse videre, og også her er det uroligheter og endringer på gang. Situasjonen til Carmen og Rosa, som vi har fulgt i små glimt i noen bøker nå, ser også ut til å tilspisse seg og dermed ta seg opp og bli mer interessant å følge med på framover. Selv om jeg er spent på å lese om Sunniva og de rundt henne fra bok til bok, så synes jeg ikke at parallellhistoriene trekker ned, legger noen demper på spenningen eller tar for mye plass. Så lenge de tilfører og bygger opp til noe handlingsmessig, og er med på å skape litt variasjon og driv framover i boka, er det greit med slike veksler i handlingen og det å kunne følge dem alle i skjemt og alvor, i velstand og armod, til hverdags og ved mer spesielle anledninger.
Uhyggelig varsler, veier som igjen krysses, små overraskelser og dramatiske opptrinn er noe av komponentene som er med på å gjøre handlingen spennende og herlig uforutsigbar denne gangen også. og ved hjelp av små, enkle grep får også forfatteren meg til å lure på hva det egentlig er jeg vil for Sunniva, og hva som vil være "riktig" for henne... Tankene som dukket opp var overraskende også for meg selv. For selv om handlingsutviklingen ved første øyekast gledet og virket lovende, lurer også en ørliten usikkerhet i bakhodet.
Avslutningen består av et hjerteskjærende krav. Hva som nå vil skje er ikke godt å si, og selv om jeg ikke har troen på et nytt vendepunkt så er jeg spent på hvilke veier handlingen vil ta før denne saken forhåpentligvis løser seg til det beste. Og det er ikke det eneste jeg nå er nysgjerrig på, her er det flere løse tråder som henger i luften og bidrar til å dra leseren med over til neste bok.
Karakter:
Lest:
19. september 2011
Neste bok:
Barn til låns
(10. oktober 2011)
Forrige bok:
Bøddelens arv
