Vendepunktet

Nordlysets døtre 6, Ellinor Rafaelsen

Cappelen, 2004
ISBN: 82-02-23491-3
303 sider

Marit hadde hørt nok. Sinnet kokte. Pokker ta hele Espen! Han kunne vel ha prøvd å holde seg på matta noen få dager.
Hun mumlet en takk for opplysningen og skyndte seg ut igjen. Så gikk hun med raske, sinte skritt tilbake til bygården der han bodde.
Denne gangen holdt hun ringeknappen inne helt til hun hørte subbende bevegelser innenfra. Så ble døren sakte åpnet på gløtt.
- Å, faen! Er det deg! Stemmen hans var hes og groggy da han åpnet døren helt. - Hva vil du?
Marit stirret på ham. Han var ubarbert og bustete på håret. T-skjorten var krøllet og full av aske og ølflekker. Han så forferdelig ut.
- Jeg kom for å ønske deg et godt nytt år! sa hun bitende og lurte på om hun skulle bry seg om å gå inn, eller om hun skulle snu på hælen og glemme hele Espen.

Forfatteren skal ha ros fordi hun her lar oss møte en helt annen hovedperson enn den mer tradisjonelle: hun som gifter seg ganske ung med sin store kjærlighet, føder et par barn og lever lykkelig resten av livet med ham. Marit oppfyller ingen av kriteriene og er en ensom ulv. Hun har dårlige erfaringer med menn og kjærligheten, og hun slipper ikke folk så lett innpå seg. Dette er en helt annen historie og annen type hovedperson enn hva vi har lest om tidligere i serien, noe som er veldig fint for variasjonens skyld.

Dessverre så engasjerer ikke historien meg så mye, og jeg synes noe av det som fortelles er ganske likt selv om vi beveger oss fra midten av 60-tallet til midten av 80-tallet. Marits liv er ganske forutsigbart og det samme er egentlig utviklingen og skjebnen til forholdene hennes. Hva som skjer med ekteskapene til hovedpersonene som gifter seg av fornuft og likevel innbiller seg at det skal holde er vel ikke noen overraskelse, spenningen renner ut i sanden på forhånd. Likevel er det jo kjærligheten og lykkelige par man ønsker seg, og det avskrives jo heldigvis ikke helt siden det aldri er for sent å angre seg. Det hadde jo vært kjedelig det også.

Først halvveis i boka skjer det noe som viser seg å skape forandringer og det kommer litt mer ekte følelser inn i bildet etterhvert. Det ligger jo litt i kortene hva som vil skje, men det gjør egentlig ikke så mye. Vi får også lese litt om familien hjemme på Mo nå og da når Marit reiser hjem og feirer høytider, men de er ellers i bakgrunnen. Kanskje kommer fokuset mer på dem i senere bøker igjen.
Vanligvis er det et pluss at seriebøker er ekstra tykke, men denne var litt drøy å komme igjennom sammenlignet med tidligere bøker i serien. Avslutningen er en liten opptur med den utspekulerte urettferdigheten som kan ødelegge mye, og skurken får forhåpentligvis det han fortjener etterhvert! Jeg håper bok 7 bringer med seg rettferdighet og en stor dose kjærlighet.

Karakter:


Lest:
24. juni 2005
24. - 25. juni 2009

Neste bok:
Markblomsten

Forrige bok:
Spardame uten konge