Venninner i nøden
Jordmoren 32, Sigrid Lunde
Cappelen Damm, 2009
ISBN: 978-82-02-31595-5
254 sider
Astris tante, Belinda, er døende, og Astri må reise til Bergen for å ta farvel. I siste liten erklærer Turid at hun vil bli med, og Astri forstår fort at Turid reiser i håp om å finne datteren. Det er en lang og slitsom reise, og ingen vet hva som venter dem når de kommer fram. Vil de klare å spore opp den lille jenta, og hvilken forfatning er hun i?
Barnehjemmet var lett å kjenne igjen etter beskrivelsen. Huset var ganske riktig hvitt, og i tre etasjer. Rundt den store eiendommen gikk et nokså forfallent gjerde, og porten var lukket. På nært hold var det åpenbart at huset trengte mye vedlikehold, og både ett og to strøk maling. Og hvor var lyden av barnestemmer, av glad latter?
Astri og Turid vekslet blikk. De var ett nå. Uhyggen var krøpet langt inn i Astri. Dette var den tristeste anstalten hun hadde sett i hele sitt liv.
Sett bort i fra midtpartiet, som var både spennende, gripende og utviklet seg delvis overraskende, så synes jeg denne boka var den svakeste på lenge. Det skjer for lite nytt. Det blir nok en gang snakk om Evangelina, som kommer som en slange i paradiset for å ødelegge mer, og om den gamle fienden som er ute etter å ødelegge for Astri og hevne seg på henne. Dessverre skjer det aldri noe særlig mer enn akkurat prating rundt disse sakene, og for min del var det delen om Turid og jenta hennes og følgene av Bergensturen som gjorde boka spennende.
Naturligvis er det fortsatt koselig å lese om de forskjellige karakterene i bygda og ting rundt dem, og spesielt Astris besøk på Jordmorskolen i Bergen - 10 år etter hun selv var elev der. Men for første gang føltes deler av handlingen litt stillestående, og de konfliktene som tydeligvis vil komme sterkere tilbake i senere bøker er ikke noe jeg ser frem til å lese så mye mer om slik som ståa er nå. Når vi først ble kvitt Signe, som laget kvalme og problemer i bok etter bok, så dukker det opp nok en irriterende kjerring som aldri gir seg. Vel, jeg blir i alle fall engasjert, jeg er ikke likegyldig! Og det er jo forsåvidt et godt tegn likevel.
Når det er sagt, så var boka lettlest som vanlig. Og det er imponerende at forfatteren greier å holde tempoet oppe slik at det blir utgitt en bok i måneden. Nå er jeg selv ajour med utgivelsene etter å ha startet på serien på etterskudd, så da er det bra at ventetiden mellom hver bok er kort.
Uansett håper jeg på en mer dramatisk utvikling videre i de sakene jeg synes var litt kjedelige i denne boka. Samtidig som jeg er veldig spent på å følge de nye (og gamle!) barna videre. Om noe av handlingen i boka skuffet meg litt, så sørger forfatteren likevel for at det heldigvis skapes nye funderinger, interesse og nysgjerrighet på andre felt!
Sterk 3'er.
Karakter:
Lest:
6. desember 2009
Neste bok:
Møte i fjellet
Forrige bok:
Desperat kjærlighet
