Reijo bodde alene sammen med de fire barna. Raija hadde de ikke fått livstegn fra på flere år. Men Reijo nektet å oppgi håpet, han ventet fremdeles. Barna var så godt som vokse. Elise, den eldste, var vakker som en villrose, og frierne flokket seg rundt henne. Særlig var Simon ute på neset iherdig. Men Elise ville ikke binde seg, hun ville oppleve den store kjærligheten som Raija hadde fortalt henne om. En dag sto en mann i døren som hun ikke hadde sett siden hun var barn. Mannen hun hadde ventet på ...
Mellom Villroser og forrige bok har det blitt lagt inn et tidshopp på 10 år. Det kom som en liten overraskelse, men en gledelig en sådan. Barna er nå voksne eller på vei til å bli det, og de trer sterkere fram og får større og viktigere roller enn tidligere. Her er det god grobunn for ny handling og ulike intriger, innholdet er noe helt nytt og annerledes enn i de tidligere bøkene med Raija som hovedperson. Litt som en ny start på enkelte punkter.
Det er både morsomt og spennende å bli kjent med ungdommene og å få vite hva som har skjedd i løpet av årene som har gått, gjennom samtaler og små tilbakeblikk. Å lese om ungdommelige følelser, tvil og forelskelser var også en grei avveksling, og så var det jo interessant å bli bedre kjent med dem. De er jo så ulike og har noe "ved seg" alle sammen. Jeg trodde jeg ante en del om hva som ville skje i boka ut ifra baksideteksten, men her var det også rom for overraskelser og forviklinger. Livet blir sjeldent som man først tror eller som man planlegger...
Igjen etterlater boka et sug av forventning til videre handling, i og med at avslutningen er såpass åpen som den er for mange av karakterene. Epilogen har også en liten vri på lur, og selv om den for det meste er rosenrød for én av de involverte, varsler den også om at det ikke vil vare. Jeg gleder meg til å lese videre, det er i alle fall sikkert! Sterk 4'er.
| |


Karakter:

Lest:
8. - 9. september 2010
Neste bok: Farsarven
Forrige bok: Under en fremmed himmel
|