Vindens skygge
(Originaltittel: The Shadow of the Wind)
Carlos Ruiz Zafón
De norske bokklubbene, 2005
ISBN: 82-525-6028-8
479 sider
En vittig, fengslende og mangfoldig spenningsroman fra et spøkelsesaktig Barcelona
Da Daniel er 10 år, tar faren ham med til en bygård i gamlebyen i Barcelona. Huset er halvt skjult, og inneholder endeløse ganger og bokhyller og kalles "De glemte bøkers kirkegård". Her finner Daniel boken Vindens skygge, som holder ham oppe natten igjennom. Mannen som skrev den ble funnet drept mange år tidligere, og det viser seg at mange ønsker å få tak i boken. Etter som årene går, begynner det å skje reddsomme ting omkring Daniel. De mystiske opptrinnene fører ham inn i en skrustikke av gåter, personer og steder i hjertet av det gamle Barcelona.
Vindens skygge ble feiret som den store litterære sensasjonen i Spania i 2002. Den er nå solgt i mer enn én million eksemplarer i Spania og nærmere 300.000 i Tyskland.
Det er litt skummelt å skulle sette seg ned med en bok det ser ut til at "alle" lovpriser, en som flere av mine leseglade venninner elsker, og som det hefter utallige positive superlativer ved. Selv om man prøver å unngå det i frykt for å bli skuffet, så snikbygger forventningene seg opp likevel. Jeg har tidligere opplevd å bli skuffet over og kanskje også mislike slike bøker som på forhånd har virket fantastiske, og det er ingen god følelse å sitte igjen med. Nettopp derfor er det så utrolig gledelig når man heller kan delta i lovsangen etterpå og kose seg med lesegleden underveis. Jeg tror Vindens skygge forhekset meg litt fra og med første avsnitt, og den forhekselsen holdt stort sett gjennom de 479 boksidene.
Jeg kan ennå huske den morgenen da far for første gang tok med meg til De glemte bøkers kirkegård. Det var en av de første i den lange rekken av sommerdager 1945, og vi vandret gjennom gatene i et Barcelona som var fanget under en askegrå himmel og en dampende sol som strømmet over Rambla de Santa Mónica i en girlander av flytende kobber.
Språket er elegant og detaljert, beskrivelsene og stemningene gjør både Barcelona og dens innbyggere levende. Her kan man både lukte, se og føle mellom boksidene, og drømme seg bort i boka, side etter side. Flere ganger tok jeg meg selv i å stoppe opp midt i et avsnitt eller etter en setning og lese dem om igjen, for å smake på ordene og formuleringene og rett og slett nyte språket.
Handlingsmessig føltes noen kapitler stillestående underveis og det ble derfor tatt noen lesepauser nå og da, men ellers var jeg stort sett i forfatterens hule hånd fra start til slutt. Historien om den gåtefulle Julián Carax, hans liv og glemte forfatterskap grep meg og vekket nysgjerrigheten, sammen med nåtidshistorien fortalt gjennom Daniel. De to historiene bindes sammen etter hvert, og her kan man trekke flere parallelleretter hvert som mysteriet og den dunkle fortiden avdekkes. For en bokelsker burde jo en bok om bøker absolutt ha potensiale til å slå godt an, sammen med den fantastiske De glemte bøkers kirkegård som fortoner seg som litt av et forlokkende paradis.
Helt opp til mine øverste favoritter når romanen ikke, selv om det riktignok ikke er langt unna. Den har likevel gitt meg flere timers "god, gammeldags underholdning" akkurat slik som sitatet fra Aftenposten på vaskeseddelen fristet med. Det er trist den er over og det ble et vemodig farvel på slutten, men en god bok kan jo alltids leses om igjen om behovet og ønsket skulle melde seg.
Jeg kan se for meg at Vindens skygge kan oppleves litt tung til tider for enkelte lesere, men setter man seg ned i ro og mak og gir boka tid så vil man forhåpentligvis bli belønnet med en spesiell, flott og ikke minst velskrevet historie, via en spennende jakt som strekker seg over flere år. Kanskje er man så heldig at man kan kjenne seg igjen i akkurat denne leseopplevelsen, som Daniel beskriver første gangen han leser Vindens skygge av den ukjente Julián Carax:
Personer som forekom meg like virkelige som luften jeg pustet i, trakk meg med inn i en tunnel av eventyr og mysterier som jeg ikke ønsket å komme ut av. Side etter side lot jeg meg omslutte av historiens trolldom og dens verden, helt til morgengryets pust strøk over vinduet og mitt trette blikk gled over bokens siste side [...] Søvnen og trettheten banket på, men jeg strittet imot. Jeg ville ikke gi slipp på historiens forhekselse, ikke si farvel til dens personer.
Karakter:
Lest:
13. - 14. mars 2011
