Vindharpen
Livsarven 22, Ann-Christin Gjersøe
Cappelen Damm, 2009
ISBN: 978-82-02-31424-8
254 sider
Mens Ellen og Ulrik forbereder sin store ekspedisjon til Madagaskar, er Gimle Gaard preget av uro. Aksel blir angrepet i skogen, men lensmannen finner stadig ikke ut hvem som truer familien - og hvorfor.
Forholdene på Angelsten bekymrer Blanche, men Fattigvesenet vil ikke høre på henne. Hvordan skal hun redde de stakkars barna som blir utsatt for tukt i Herrens navn?
"Jeg drar til Angelsten straks," sa Blanche fast.
Signe så engstelig på henne. "Men hva skal du si? Uansett hvor sterkt vi ønsker å hjelpe Fredrikke, kan vi ikke bare beholde henne her."
Blanche gikk med bestemte skritt mot kontordøren. "Sann mine ord, Signe, jeg sender ikke Fredrikke tilbake til et slikt sted."
Deler av Vindharpen, og spesielt kapitlene som forteller fra Blanches synsvinkel eller en av de nye bipersonene som trekkes inn her, handler om barn, oppvekst og barndom. Tankene, konfliktene og forskjellene som formidles er både trist og engasjerende, og gir også rom for refleksjoner i ettertid. Kanskje er det ikke noe man tenker over til daglig, men hvem er vel ikke takknemlige om de har hatt en god barndom? Alle barn hadde det sannelig ikke godt i 1885 med den tidens forhold og syn på barneoppdragelse, men alt er ikke perfekt i 2010 heller. Alle barn er ikke forunt et kjærlig hjem eller en trygg oppvekst, verken da eller nå...
Akkurat dette er temaet i store deler av boka, men linjene fra tidligere bøker videreføres også. Noen er fortsatt ute etter å skremme familien på Gimle, og i tillegg til de tidligere hendelsene får de i denne boka en ny advarsel. Hvem som står bak er ikke kjent, og jeg har heller ikke peiling. Alvoret i saken og uvissheten gjør meg nysgjerrig, og jeg håper virkelig vi får noen svar snart. Det kommer til å være etterlengtet, selv om spenningen rundt disse to sakene fortsatt er godt til stede.
Ulrik og Ellens reise blir nok mer i fokus etterhvert også, og den kan bli et originalt avbrekk fra annen, mer hjemmekjær og tradisjonell handling. Jeg har i alle fall forhåpninger knyttet til den, og samlet sett er det mye i Vindharpen som fornyer interessen fram mot neste bok. Den er ellers lettlest og lett å leve seg inn i, akkurat som tidligere bøker i serien.
Avslutningen på siste side er også vellykket og utspekulert, med en ganske uventet avsløring som forhåpentligvis vil få spennende konsekvenser.
Svak 5'er.
Karakter:
Lest:
4. januar 2010
Neste bok:
Under fremmed sol
Forrige bok:
Malstrøm
